Under the hill and far away

Den nye operaen i Oslo er gledelig.
Ikke for selve byggets del, dog. Arkitekturen er grei nok, men skuffende lite monumental og  interndekoren har en overveldende følelse av 50- og 70-tallskitsch.  Stolene er plagsomme, steinmaterialet billig, restauranten og butikken pinlige og åpenbart dårlige affærer.  Bare herretoalettet holder det nivået et riktig stolthetsbyggende arkitekturverk kunne hatt.

Derimot er det en praktfull opera.

Mitt første besøk i den nye operaen gjenopplivet ordet totalkunst i vokabularet mitt. 
Det er poesi og litteratur, stor fortellerkunst og stor musikk i ett. Med scenografien blir det også billedkunst og skulpturelt. I en korthuggen stil fremførte operaen et evig drama, en mytisk urfortelling frembrakt som direkte emosjonell tale i dag.  Utfordringen var estetisk og intellektuell, musikalsk og litterær, visuell og lydlig.

I flere dager etterpå funderte jeg hvordan det var mulig å formidle så mye og på så mange nivåer i løpet av et par korte timer.

Opera-anmelderen i Aftenposten konkluderte med at det var en god forestilling fordi stemmene bar. En av operaens effekter er etter alle håp at slike anmeldelser ikke forblir god fisk for redaktørene. Av alle de arkitektoniske triksene operaen kan by på, er god akustikk av de mest vellykkede. Alle stemmene bar.
Forestillingen var i all ærlighet sagt et stykke unna en perfekt framføring: Teknikken feilet og flere av birollene var tydelig besatt av uferdige sangere, studenter på trening. Desto mer ble jeg imponert over kraften i stykket og over de stjernene som faktisk skinte.
På vei ut av operaen, gikk jeg ved siden av en armsvingende finanshelt som svarte “It was intellectual!” på en businesskontakts forespørsel om vurdering.

Det var et besynderlig svar, men rett — intellektuell var opplevelsen også. Slik er det med totalkunst. Og at vi har fått en genuin arena og interesse for dét i Oslo, er virkelig noe å glede seg over.

For nesten ti år siden startet jeg min første blogg. Det var en firmablogg, for innovasjonshuset jeg den gang var med og drev, InnoVisionHouse i Trondheim. Det var ikke mange blogger i Norge på den tiden, kanskje en håndfull eller så som vi kom over.  Såvidt jeg vet var vi den første firmabloggen. Bloggen var grønn og hvit, og i klassisk slashdot-inspirert design.

Ikke mange skjønte poenget, og ikke mange leste den. Og bloggen varte ikke mange månedene. Men det var gøy.

 Formålet vårt var både eksperimentering, intern kommunikasjon og å skape et uformelt fellesrom mellom alle bedriftene som holdt til på huset vårt — samt å vise frem en vennlig, liten åpning mot omverdenen. Alt i god og moderne blogg-ånd. Fem år senere tror jeg bloggen kunne blitt en suksess, men nå ti år senere vet jeg sannelig ikke om det kunne gått lenger. Det er et omskiftelig landskap.

I mellomtiden har jeg blitt både frabefalt, forbudt og oppfordret til å skrive blogger, i den rekkefølgen. Jeg har utredet, hjulpet og lønnet bloggere, men ikke vært en selv. I dag føles det som et malaprapos å starte en blogg.  Enda mer enn for ti år siden føles det som å skrive kun for seg selv, og for sin egen øvelse i formuleringskunst. Ulvene tuter ikke lenger i flokk, ingen spør meg lenger om hvorfor jeg ikke blogger.

I Oslo er det september og høsten har akkurat kommet med valgkamp og tøvete tematikker. Det støyer på nettet.  Velkommen til et litt stillere hjørne.

          Hva skriver du om?
           Den lille vinden
           som gjemmer seg i hjørnet
         før stormen, som du

.

.