Under the hill and far away

Når Georg Apenes går av, lar han en rekke gode begreper og saftige vendinger igjen som arv. Et av de beste er “totalitært svermeri” 

For hva er det totalitære? Det som vil dekke alt — eller i hvert fall det som søker å dekke stadig større deler av livet.  Samfunnet er fullt av totalitære trekninger  – selv om det er også fullt av det motsatte: fragmenterende eller frigjørende drag. 

Jerusalem - fra filmen (se mer på NFI)

For mange er sverming kanskje noe som mest passer inn i glansede bladers beskrivelse av unge menneskers utsvevenheter og mer eller mindre romantiske følelser. For andre handler det mest om flygende vesener. I min bransje er svermer en fantastisk, effektiv og futuristisk måte maskiner, programmer og verdensvever organiserer seg selv på. 

Men svermeri, i Apenes’ bruk av det, er et ord som jeg alltid vil assosiere med Jerusalem av Selma Lagerlöf. 

Jerusalem handler om mye, men blant annet om svermere i gamle Luthers originale intensjon: Religiøse sekter og ekstremister, de som lar seg fange inn av karismatiske ledere og blindt følger dem inn i den ene ulykken etter det andre. Bevegelser som tar hele livet ditt — er totalitære — og skalter og valter med det etter innfall og lyst. En svermer er ikke noe søtt, det er noe tragisk.  

Selma Lagerlöf mot svermeriet

Jerusalem handler også om en av statskirkens tradisjonelle og viktige roller: Å være et bolverk mot svermeri. Statskirkeprestene skulle verge naive borgere mot åndemanere, magikere, hensynløse karismatikere og kyniske folkeforførere.  Statskirken var fornuftens forsvarer mot   forkvaklet religiøsitet og dens outrerte galskap og ekstremisme.  Det lå en sterk paternalisme i denne tanken, og noen ganger gikk forsvaret et godt stykke for langt. I manges øyne forsvant også det forsvaret mot svermerne en gang i mellomkrigstiden, og endel vil vel også mene at svermere rett og slett har tatt over mye makt innenfor kirkens institusjoner de siste tiårene.  Alt etter ens definisjon av hvor grensen går og hvem man rettgildt eller ei kaller for svermere.  Kirkens liv er mangfoldig og mangefrontet.  

Men alt ekte svermeri tenderer å ende i det totalitære, og etterhvert i en eller annen form for ulykke. Deri ligger er svermeriets natur.  Georg Apenes’ bruk av ordet er derfor treffende på grensen til å være smør på flesk: Forlokkelsen blant dem som vil vite og overvåke alt er som i en karismatisk sekt, hvor frelsestroen overgår all fornuft og jordiske begrensninger, og resultatet kun kan ende i det tragiske.

Noen ganger undres jeg altså over hvordan alt blir en mening i mange norske samtaler og offentlige debatter. Ytringer blir, rett eller ei, tolket som meninger og synspunkt — og gjerne klattet på en ideologi eller religion om debatten hetes opp.

Jeg forstår det mest som et totalitært meningsregime: Det er ikke lov å ikke mene. Hypoteser og kjølige beskrivelser er ikke noe som finnes.

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive noe om aktuelle saker i denne bloggen, men her er et unntak. I debatten om Eia og samfunnsforskerne, er det ett perspektiv jeg savner: Nemlig forholdet mellom de som legger alt under meningene, og de som søker å beskrive ved å legge sin mening i jern.

For det er nettopp det som kjennetegner den rasjonelle søken: Å tøyle sin mening, framfor å la den styre. Dette er idealet vi skulle bygge vårt demokrati og kunnskap på.

For et lite tiår siden leste jeg en akademisk artikkel som mente at den søkende og utprøvende samtale ville dø som følge av allesteds-nettet, når folk slo opp en autoritet på mobilwebben i stedet for å selv søke det beste svaret gjennom samtale. For at dette skulle stemme måtte både autoritetstroen (den intellektuelle latskapen) og autoritetstilgangen (webben overalt) vokse.

Jeg vil ikke gi teknologien gi skylden for at dette faktisk ser ut til stemme ganske godt i dagens Oslo-offentlighet. Det har vært god pietistisk og politisk grobunn for slike vokster, lenge, og teknologien åpner for søken og debatt såvel som autoritetsbekreftelser. I det stille noterer jeg meg at meninger også hersker i bloggosfæren: Popularitet krever gjerne et solid meningsfokus, foruten alt det andre som også trengs.

I det store og hele ender slike skuer gjerne opp som den klassiske tegneserien: Voksenbildet av “min pappa er sterkere enn din”. Det er overmåte uinteressant for andre enn de hylende. Men i blant kan det virke økende ensomt å være blant dem som heller enn å hyle, foretrekker å beskrive de som så gjør.

Sa jeg

finne

elektroblå glimt over

skummer snø: toget som drar

trikken som starter opp i hvin

– hvis du ikke kan stole på dette –

lufthavna badet i tåke, til is

druknende fly

sa jeg finne

ståltemmede ildkuler

trengende opp til solen

I den siste filmen med George Clooney, Up in The AIr, er flyplassene rollefigurer i seg selv. Det er en vakker film, kontemplerende og beskrivende, og uten overtydelige budskap som ødelegger for fortellingen. Den tar for seg en rekke av 2000-tallets mest fremmedgjørende arenaer: Videkonferansen, flyplassen, det avbrutte arbeidslivet, og flere til. De mest kontroversielle hinter den bare varsomt om.

Oppe i alt dette er flyplassen vist både som trygghetens pålitelige oase og et trist gullbur, og jakten på milpoeng fremstilles som det det er: Både status, nytte og jag etter vind på samme tid. Miljakten fungerer også som allegori på alt annet det moderne mennesket higer etter som først og fremst synes i tall. Jeg har hørt om mange som flyr formålsløs rundt i desember for å plukke mil nok til å opprettholde statusen.

Flyplassbeskrivelsene fenget meg spesielt — flere av mine første minner er fra flyplasser. Jeg husker gresssletten og taubrua over strykene til en flyplass i himalaya, og dørene på Fornebu. Det er vakre minner.

Mange av flyplassene i filmen hadde jeg vært på, og noen bare på innsiden. Historien om flyplassen i St. Louis var særlig god, en flyplass jeg har vært strandet på i fullstendig uvisse et døgn eller så.

Jeg er nok endel mer enn normalt fenget og fanget av flyplasser og fly. Jeg har bare sittet ved spakene én gang selv (F16-simulatorer unntatt), og det flysertifikatet ble det aldri noe av.  Likevel er  flyplasser noen ganger bare utmattende — heldigvis er det andre ganger de blir magiske:

En fjellflyplass i Etiopia: Ventende på at tilfeldig omrutede venner skal komme, nesten alene i solsteken ved betongbrakka. En enslig engelsk fuglekikker drar opp Bokhandleren i Kabul; en lokal selger fyrer opp kull på gulvet for kafferitual med salt og popcorn.

De Gaulle en romjul: Stormen stopper alle flyvninger, og vi lager impromptu julefest på hotellet med nordmenn, indonesere og mongolere. De første tilfeldigheter til et par bekjentes senere ekteskap starter.

Det ligger der bak de slitsomme kjedelige jobbturene: Når du tenker flyhavn, ikke flyplass, og når du lener deg bakover i det flyet letter; det magiske øyeblikket du innser: Jeg flyr. Det virkelige forunderlige i at verden knyttes sammen av stålmaskiner som loser oss gjennom lufta, ikke alltid i tide, ikke alltid i komfort — men alltid med muligheten til ærefrykt over hva som er mulig.

Det er her filmen Up in the Air er så god: Den viser litt av magien og litt av fremmedgjøringen. Den sier  ikke at det er flyplassene som fremmedgjør, men hvordan flyplasser tydeliggjør trekk i samfunnet som virker så.

Da jeg flyttet hjem fra noen års utlendighet, oppdaget jeg fort at det var et nytt språk i omløp. Det vil si, strengt tatt var det vel verken nytt eller et språk, men en sosiolekt som hadde bredt om seg.

Språket ser ut til å stamme fra helse-, omsorg- og sosialsektoren, men helt sikker er jeg ikke. Det har stort sett det samme vokabularet som den norsken jeg vokste opp med, men betydningen av ordene er ofte et mysterium.

Det er nemlig kjernen: Jeg skjønner lite av det som skrives på dette språket. Jeg leser og leser, ordene står der, men hva som menes får jeg ikke grep på. Det er som interne koder ingen vil fortelle meg. Jeg trodde jeg behersket forskjellige norske språkstiler rimelig godt.

Språket har bredt om seg: I medier, i forvaltning, selv i sportsreferatene — og det er ganske lett å kjenne igjen.
For ordens skyld: Det er ikke kansellistil vi snakker om, det er tilsynelatende enkelt skrevet, og ofte relasjonelt, intimt og inkluderende — kanskje i en vagt nedlatende tone. Det minner noen ganger om bedehus og bekjennelsesnorsk.  Fremmedordene er få. Liks-verdien er sikkert lav. Jeg aner at det ligger en institusjons- og klient-pasient-forståelse av verden der og svever. Likevel flyter meningen bort når man griper tak i det, og omskrivninger ender opp i en liste av mulige fortolkninger. Jeg skrev sosialnorsk i tittelen, kanskje er det helsenorsk, nav-norsk, puls-norsk eller noe helt annet.

Om noen kunne lage en ordliste og begrepswiki skal de få lenker og ros av meg. Inntil den dag får jeg lese og frustreres, og håpe på treningen: Leser jeg det lenge nok, forstår jeg kanskje mer. Kanskje en dag kan jeg til og med skrive og snakke det selv.

Det er mange som mener å vite for tiden.  Jeg funderer litt på begrepet i blant.

Første assosiasjon er en klassisk  og dagligdags begrepsskala på området – enkel og vag, grei og glidende:

• synes
• mene
• tro
• vite

Alle kommer med innebygde komplikasjoner.

For “tro” har vi for eksempel to motstridende begrepsverdener i full forvirring:  A) Betydningen “mening om noe faktisk” (svak viten), noe som tilhører en vitenskapelig, moderne begrepsverden; og B) i betydning “tiltro, tillit”, i en mer førmoderne og religiøs forståelse. Tolk og legg ut: “Jeg tror på staten.”  Resultater fra begrepskonfliktene er en uendelig kilde til ekstrainntekter for medier av alle slag.

Så hva betyr det å mene å vite?

Read the rest of this entry »

 Hvilke fortellinger tar vi våre beslutninger ubevisst ved? 

Spørsmålet er banalt, men nødvendig å stadig ta inn over seg. Med litt historisk utdanning er det blant livets små svøper å stadig måtte møte de mest banale og feilaktige forståelser av den nære fortiden som begrunnelser for valg som tas. Alle lager vi våre velv av små og store forståelser. 

Ofte ligger enkle ting bak de viktigste forståelsene: noe som blir en gjentatt sannhet i mediene, en enkelt bok, noen kjendisers uttalelser. Andre ganger ligger tiår med bevisst politisk vinkling eller utvalg i undervisningspensum. Innimellom prøver samvittighetsfulle fagfolk, lærere og andre utdannere seg med kritikk og sannhetssøkende konstruksjoner. Sjanger er også viktig:  Tankenes tone og tema, formidlet gjennom form såvel som innhold. 

Først: Tragedien 

Jared Diamond er en av de som legger nye bærebjelker til manges tankevelv. Han er ikke spesielt populær blant faghistorikere, men desto mer sitert og lest i allmenheten og blant andre akademikere. Nettopp fordi jeg møter argumentene hans så ofte, så jeg frem til å lese den siste boken hans, “Collapse”. De kritiske fagessayene jeg hadde lest først tok ikke lysten vekk, men satte kanskje en tone for lesningen. 

Read the rest of this entry »

I det siste har jeg tenkt mye på sjangere. Hvilke sjangere skriver vi i, og hvilke vil vi fortsatt skrive i en generasjon fra nå? Eller om bare fem til ti år?

Selv er jeg en bokelsker. Herved innrømmet bibliofil. Det handler ikke bare om bokas medfølgende sjangere, men også om bokas rene form. Jeg tror selv en person som aldri hadde hørt om bøkers funksjon ville fascineres av dens form. Som bobleplast inviterer den til fikling og leking. En god bok er et kunstverk ikke bare i innholdet, men i utførelsen: I lær, stoff og binding; i papirfølelse, typografi og illustrasjoner.

Så jeg frykter ikke for bokas eksistens, men jeg frykter for sjangrene som boka satte rammene for.

Frykten er kanskje ikke rasjonell, i den forstand at tingenes tilstand forverres. De nye sjangerne blir antagelig bedre på mange vis. Men noe går gjerne tapt. De tingene som går tapt har emosjonell verdi, kanskje ekstra for oss som har vokst opp på bibliotek, vært nedgravd i lesesaler, og tatt pocketbøker med i lommer og vesker hvor enn vi har reist.

Som nettdinosaur, historiker, forsker og diplobyråkrat har jeg kanskje vært mer enn normalt utsatt for flere av de mest utbredte faglitterære sjangerne som ikke hører hjemme i bøker: Alskens memorandumsvarianter, utredninger, rapporter og brev. Dokumenter ment for evigheten som likevel ikke bindes i permer. Mange av disse sjangerne skal nok også forsvinne. I dag er et PM (pro memorandum) blitt til en PM (pressemelding) i mange departementskorridorer. Likevel vil mange av disse dokumentene vare svært lenge både som sjanger som enkeltstående verk i verdens minne og sporadiske bruk, og jeg lurer på i hvilken grad de vil overleve bokas sjangre eller ikke.

Elesning har forlengst tatt over i hverdagen: Langt det meste som leses, leses på skjerm. Når boka og papiret holder stand, er det fordi elesningen har kommet i tillegg til, ikke erstattet, bok og papirlesning. Kanskje så ikke lenger, med lesebrett, bærbare dingser og filformater som i økende grad kan reprodusere bokas praktiske fordeler.

Jeg har spekulert i hvordan mediet vil forme de nye sjangrene. Jeg har et håp om romanettens tilbakekomst: Eller kortromanen som forlagsfolk brutalt kan finne på å kalle den. Jeg tror lengdeformen kan bli fleksibel. De virkelig lange romanene, de uteste 2000-tallsbøkene som ingen ende tok — de stiller jeg meg tvilende til. Kanskje blir de til serier, og serier er vi jo velkjente med. Det er bedre økonomi i en serie på 150-siders ebøker enn en mastodont-ebok på 800 sider.

Jeg har fundert på hvordan blogger, selvbiografier, og enkeltstående skjønnlitterære ytringer vil kunne blande seg. Jeg ser for meg at Sigbjørn Johnsen sper i sin selvbiografi med dikt skrevet for anledningen, og kanskje en liten hypertekst diskret blandet inn til budsjettdokumentene han jobbet med. Han er en mann som har puttet poesi inn i saksdokumenter før.

Jeg lurer på hvordan konsentrasjons- og fordypningslesningen vil arte seg i forhold til snurre sprett-lesningen hypermedier ofte innbyr til: Er leseplatens form mer innbydende til konsentrasjon enn PC-skjermen? Jeg tror det. Jeg tror det ligger en føring i formen her, og også derfor er det godt med leseplater for elektronisk innhold.

Dette er formet som en bekjennelse. Det er en vemodighet over en overgang fra en livssituasjon til en annen, på godt og vondt. Bøker er en livssituasjon, en bærebjelke i de bokglades liv. Derfor er det mye følelser i all debatten om ebøker, forretningsmodeller og forfatteres inntjeningsevne. Det er ikke bare trist-for-dem om det blir dårlige økonomiske kår for forfattere fremover, det er generelt trist.

Samtidig har det lenge vært trist å være bibliofil. Å gå inn dagens bokhandler er sjeldent lystelig. Bokbransjens tilstand blir påtrengende nær: Hvordan bokutgivelser er en industri som alle andre medieindustrier, hvor innhold og kvalitet er revnende likegyldig på alt annet enn det reklametekniske. De fleste bøker som utgis er, for å si det mildt, på et så lavt nivå at de utgjør mer av en miljøtrussel enn et samfunnsgode. De som virkelig har noe å skrive spiller sjansespill, og i økende grad ser de ut til å ha forlatt skuta til fordel for andre medier, eller murt seg inne fra bokbransjens ståk og sjanseri på så ymse vis. Noen holder stand, og ære være dem; noen greier til og med kunststykket å både være kommersielt gode, å ha noe å formidle — og å gjøre godt håndarbeid. At bestselgere av ymse kvalitet subsidierer de mindreselgende av bedre kvalitet, det er overhodet ikke noe problem. At de bøkene som blir subsidiert er meningsløse bloggverk passende best for venner og familie, det er derimot et økende problem.

I dag unngår jeg bokhandler, men foretrekker antikvariat. En stor bokhandel av god kvalitet, gjerne i USA eller London, er ennå en liten himmelplett.

Jeg har derfor ingen tro på at bokbransjen av i dag har noen livskraft utover som leverandør av smusslitterære kjendisalter. Den må ryste av seg og fornyes for å overleve. I Norge er det mange som prøver, og derfor har jeg en viss optimisme på at det er mulig. Leseplatene kan bidra til, og de kan forskynde rystelsene. Ut av det hele er det håp om en gjenstyrket bransje, men det er også store risikoer.

Det er ikke gitt at ting blir bedre. Men vi er så absolutt gitt muligheten til å gjøre det bedre.

Den nye operaen i Oslo er gledelig.
Ikke for selve byggets del, dog. Arkitekturen er grei nok, men skuffende lite monumental og  interndekoren har en overveldende følelse av 50- og 70-tallskitsch.  Stolene er plagsomme, steinmaterialet billig, restauranten og butikken pinlige og åpenbart dårlige affærer.  Bare herretoalettet holder det nivået et riktig stolthetsbyggende arkitekturverk kunne hatt.

Derimot er det en praktfull opera.

Mitt første besøk i den nye operaen gjenopplivet ordet totalkunst i vokabularet mitt. 
Det er poesi og litteratur, stor fortellerkunst og stor musikk i ett. Med scenografien blir det også billedkunst og skulpturelt. I en korthuggen stil fremførte operaen et evig drama, en mytisk urfortelling frembrakt som direkte emosjonell tale i dag.  Utfordringen var estetisk og intellektuell, musikalsk og litterær, visuell og lydlig.

I flere dager etterpå funderte jeg hvordan det var mulig å formidle så mye og på så mange nivåer i løpet av et par korte timer.

Opera-anmelderen i Aftenposten konkluderte med at det var en god forestilling fordi stemmene bar. En av operaens effekter er etter alle håp at slike anmeldelser ikke forblir god fisk for redaktørene. Av alle de arkitektoniske triksene operaen kan by på, er god akustikk av de mest vellykkede. Alle stemmene bar.
Forestillingen var i all ærlighet sagt et stykke unna en perfekt framføring: Teknikken feilet og flere av birollene var tydelig besatt av uferdige sangere, studenter på trening. Desto mer ble jeg imponert over kraften i stykket og over de stjernene som faktisk skinte.
På vei ut av operaen, gikk jeg ved siden av en armsvingende finanshelt som svarte “It was intellectual!” på en businesskontakts forespørsel om vurdering.

Det var et besynderlig svar, men rett — intellektuell var opplevelsen også. Slik er det med totalkunst. Og at vi har fått en genuin arena og interesse for dét i Oslo, er virkelig noe å glede seg over.

For nesten ti år siden startet jeg min første blogg. Det var en firmablogg, for innovasjonshuset jeg den gang var med og drev, InnoVisionHouse i Trondheim. Det var ikke mange blogger i Norge på den tiden, kanskje en håndfull eller så som vi kom over.  Såvidt jeg vet var vi den første firmabloggen. Bloggen var grønn og hvit, og i klassisk slashdot-inspirert design.

Ikke mange skjønte poenget, og ikke mange leste den. Og bloggen varte ikke mange månedene. Men det var gøy.

 Formålet vårt var både eksperimentering, intern kommunikasjon og å skape et uformelt fellesrom mellom alle bedriftene som holdt til på huset vårt — samt å vise frem en vennlig, liten åpning mot omverdenen. Alt i god og moderne blogg-ånd. Fem år senere tror jeg bloggen kunne blitt en suksess, men nå ti år senere vet jeg sannelig ikke om det kunne gått lenger. Det er et omskiftelig landskap.

I mellomtiden har jeg blitt både frabefalt, forbudt og oppfordret til å skrive blogger, i den rekkefølgen. Jeg har utredet, hjulpet og lønnet bloggere, men ikke vært en selv. I dag føles det som et malaprapos å starte en blogg.  Enda mer enn for ti år siden føles det som å skrive kun for seg selv, og for sin egen øvelse i formuleringskunst. Ulvene tuter ikke lenger i flokk, ingen spør meg lenger om hvorfor jeg ikke blogger.

I Oslo er det september og høsten har akkurat kommet med valgkamp og tøvete tematikker. Det støyer på nettet.  Velkommen til et litt stillere hjørne.