Under the hill and far away

Når Georg Apenes går av, lar han en rekke gode begreper og saftige vendinger igjen som arv. Et av de beste er “totalitært svermeri” 

For hva er det totalitære? Det som vil dekke alt — eller i hvert fall det som søker å dekke stadig større deler av livet.  Samfunnet er fullt av totalitære trekninger  – selv om det er også fullt av det motsatte: fragmenterende eller frigjørende drag. 

Det er likevel svermeri som er det spennende ordet.  

For mange er sverming kanskje noe som mest passer inn i glansede bladers beskrivelse av unge menneskers utsvevenheter og mer eller mindre romantiske følelser. For andre handler det mest om flygende vesener. I min bransje er svermer en fantastisk, effektiv og futuristisk måte maskiner, programmer og verdensvever organiserer seg selv på. 

Men svermeri, i Apenes’ bruk av det, er et ord som jeg alltid vil assosiere med Jerusalem av Selma Lagerlöf. 

Jerusalem handler om mye, men blant annet om svermere i gamle Luthers originale intensjon: Religiøse sekter og ekstremister, de som lar seg fange inn av karismatiske ledere og blindt følger dem inn i den ene ulykken etter det andre. Bevegelser som tar hele livet ditt — er totalitære — og skalter og valter med det etter innfall og lyst. En svermer er ikke noe søtt, det er noe tragisk.  

Jerusalem handler også om en av statskirkens tradisjonelle og viktige roller: Å være et bolverk mot svermeri. Statskirkeprestene skulle verge naive borgere mot åndemanere, magikere, hensynløse karismatikere og kyniske folkeforførere.  Statskirken var fornuftens forsvarer mot   forkvaklet religiøsitet og dens outrerte galskap og ekstremisme.  Det lå en sterk paternalisme i denne tanken, og noen ganger gikk forsvaret et godt stykke for langt. I manges øyne forsvant også det forsvaret mot svermerne en gang i mellomkrigstiden, og endel vil vel også mene at svermere rett og slett har tatt over mye makt innenfor kirkens institusjoner de siste tiårene.  Alt etter ens definisjon av hvor grensen går og hvem man rettgildt eller ei kaller for svermere.  Kirkens liv er mangfoldig og mangefrontet.  

Men alt ekte svermeri tenderer å ende i det totalitære, og etterhvert i en eller annen form for ulykke. Deri ligger er svermeriets natur.  Georg Apenes’ bruk av ordet er derfor treffende på grensen til å være smør på flesk: Forlokkelsen blant dem som vil vite og overvåke alt er som i en karismatisk sekt, hvor frelsestroen overgår all fornuft og jordiske begrensninger, og resultatet kun kan ende i det tragiske.

Da jeg flyttet hjem fra noen års utlendighet, oppdaget jeg fort at det var et nytt språk i omløp. Det vil si, strengt tatt var det vel verken nytt eller et språk, men en sosiolekt som hadde bredt om seg.

Språket ser ut til å stamme fra helse-, omsorg- og sosialsektoren, men helt sikker er jeg ikke. Det har stort sett det samme vokabularet som den norsken jeg vokste opp med, men betydningen av ordene er ofte et mysterium.

Det er nemlig kjernen: Jeg skjønner lite av det som skrives på dette språket. Jeg leser og leser, ordene står der, men hva som menes får jeg ikke grep på. Det er som interne koder ingen vil fortelle meg. Jeg trodde jeg behersket forskjellige norske språkstiler rimelig godt.

Språket har bredt om seg: I medier, i forvaltning, selv i sportsreferatene — og det er ganske lett å kjenne igjen.
For ordens skyld: Det er ikke kansellistil vi snakker om, det er tilsynelatende enkelt skrevet, og ofte relasjonelt, intimt og inkluderende — kanskje i en vagt nedlatende tone. Det minner noen ganger om bedehus og bekjennelsesnorsk.  Fremmedordene er få. Liks-verdien er sikkert lav. Jeg aner at det ligger en institusjons- og klient-pasient-forståelse av verden der og svever. Likevel flyter meningen bort når man griper tak i det, og omskrivninger ender opp i en liste av mulige fortolkninger. Jeg skrev sosialnorsk i tittelen, kanskje er det helsenorsk, nav-norsk, puls-norsk eller noe helt annet.

Om noen kunne lage en ordliste og begrepswiki skal de få lenker og ros av meg. Inntil den dag får jeg lese og frustreres, og håpe på treningen: Leser jeg det lenge nok, forstår jeg kanskje mer. Kanskje en dag kan jeg til og med skrive og snakke det selv.

Det er mange som mener å vite for tiden.  Jeg funderer litt på begrepet i blant.

Første assosiasjon er en klassisk  og dagligdags begrepsskala på området – enkel og vag, grei og glidende:

• synes
• mene
• tro
• vite

Alle kommer med innebygde komplikasjoner.

For “tro” har vi for eksempel to motstridende begrepsverdener i full forvirring:  A) Betydningen “mening om noe faktisk” (svak viten), noe som tilhører en vitenskapelig, moderne begrepsverden; og B) i betydning “tiltro, tillit”, i en mer førmoderne og religiøs forståelse. Tolk og legg ut: “Jeg tror på staten.”  Resultater fra begrepskonfliktene er en uendelig kilde til ekstrainntekter for medier av alle slag.

Så hva betyr det å mene å vite?

Read the rest of this entry »