Noen ganger undres jeg altså over hvordan alt blir en mening i mange norske samtaler og offentlige debatter. Ytringer blir, rett eller ei, tolket som meninger og synspunkt — og gjerne klattet på en ideologi eller religion om debatten hetes opp.
Jeg forstår det mest som et totalitært meningsregime: Det er ikke lov å ikke mene. Hypoteser og kjølige beskrivelser er ikke noe som finnes.
Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive noe om aktuelle saker i denne bloggen, men her er et unntak. I debatten om Eia og samfunnsforskerne, er det ett perspektiv jeg savner: Nemlig forholdet mellom de som legger alt under meningene, og de som søker å beskrive ved å legge sin mening i jern.
For det er nettopp det som kjennetegner den rasjonelle søken: Å tøyle sin mening, framfor å la den styre. Dette er idealet vi skulle bygge vårt demokrati og kunnskap på.
For et lite tiår siden leste jeg en akademisk artikkel som mente at den søkende og utprøvende samtale ville dø som følge av allesteds-nettet, når folk slo opp en autoritet på mobilwebben i stedet for å selv søke det beste svaret gjennom samtale. For at dette skulle stemme måtte både autoritetstroen (den intellektuelle latskapen) og autoritetstilgangen (webben overalt) vokse.
Jeg vil ikke gi teknologien gi skylden for at dette faktisk ser ut til stemme ganske godt i dagens Oslo-offentlighet. Det har vært god pietistisk og politisk grobunn for slike vokster, lenge, og teknologien åpner for søken og debatt såvel som autoritetsbekreftelser. I det stille noterer jeg meg at meninger også hersker i bloggosfæren: Popularitet krever gjerne et solid meningsfokus, foruten alt det andre som også trengs.
I det store og hele ender slike skuer gjerne opp som den klassiske tegneserien: Voksenbildet av “min pappa er sterkere enn din”. Det er overmåte uinteressant for andre enn de hylende. Men i blant kan det virke økende ensomt å være blant dem som heller enn å hyle, foretrekker å beskrive de som så gjør.
Posted in norsk | No Comments »
This has been a devastatingly cold winter in these parts. Or at least, colder than any other winter in a generation or so. Thus, the topic of insulation has been on everybody’s lips and todo-lists, including mine.
Our 120-year old 19th century-bourgoisy-apartment in the middle of the city is already pretty well insulated by Oslo apartment standards: Hi-tech insluation materials all over and dual windows which still hold their own after 120 years. The door however, is also a 120 years old, and still has single pane glass (although of a modern anti-burglary type). In time, we will replace or refurbish the door completely, but in a historical and protected building that’s at least a €10.000 job. In the meantime, fixing those single pane glasses could really help keeping the hallway warmer and heating bill low.
So, what was the fix?
Instead of 6 complete and new, high-insulation window panes for the door (also €1500 job or more), I opted for plastics.
Posted in Hill hacks, english | No Comments »