I den siste filmen med George Clooney, Up in The AIr, er flyplassene rollefigurer i seg selv. Det er en vakker film, kontemplerende og beskrivende, og uten overtydelige budskap som ødelegger for fortellingen. Den tar for seg en rekke av 2000-tallets mest fremmedgjørende arenaer: Videkonferansen, flyplassen, det avbrutte arbeidslivet, og flere til. De mest kontroversielle hinter den bare varsomt om.
Oppe i alt dette er flyplassen vist både som trygghetens pålitelige oase og et trist gullbur, og jakten på milpoeng fremstilles som det det er: Både status, nytte og jag etter vind på samme tid. Miljakten fungerer også som allegori på alt annet det moderne mennesket higer etter som først og fremst synes i tall. Jeg har hørt om mange som flyr formålsløs rundt i desember for å plukke mil nok til å opprettholde statusen.
Flyplassbeskrivelsene fenget meg spesielt — flere av mine første minner er fra flyplasser. Jeg husker gresssletten og taubrua over strykene til en flyplass i himalaya, og dørene på Fornebu. Det er vakre minner.
Mange av flyplassene i filmen hadde jeg vært på, og noen bare på innsiden. Historien om flyplassen i St. Louis var særlig god, en flyplass jeg har vært strandet på i fullstendig uvisse et døgn eller så.
Jeg er nok endel mer enn normalt fenget og fanget av flyplasser og fly. Jeg har bare sittet ved spakene én gang selv (F16-simulatorer unntatt), og det flysertifikatet ble det aldri noe av. Likevel er flyplasser noen ganger bare utmattende — heldigvis er det andre ganger de blir magiske:
En fjellflyplass i Etiopia: Ventende på at tilfeldig omrutede venner skal komme, nesten alene i solsteken ved betongbrakka. En enslig engelsk fuglekikker drar opp Bokhandleren i Kabul; en lokal selger fyrer opp kull på gulvet for kafferitual med salt og popcorn.
De Gaulle en romjul: Stormen stopper alle flyvninger, og vi lager impromptu julefest på hotellet med nordmenn, indonesere og mongolere. De første tilfeldigheter til et par bekjentes senere ekteskap starter.
Det ligger der bak de slitsomme kjedelige jobbturene: Når du tenker flyhavn, ikke flyplass, og når du lener deg bakover i det flyet letter; det magiske øyeblikket du innser: Jeg flyr. Det virkelige forunderlige i at verden knyttes sammen av stålmaskiner som loser oss gjennom lufta, ikke alltid i tide, ikke alltid i komfort — men alltid med muligheten til ærefrykt over hva som er mulig.
Det er her filmen Up in the Air er så god: Den viser litt av magien og litt av fremmedgjøringen. Den sier ikke at det er flyplassene som fremmedgjør, men hvordan flyplasser tydeliggjør trekk i samfunnet som virker så.
Leave a Comment