Da jeg flyttet hjem fra noen års utlendighet, oppdaget jeg fort at det var et nytt språk i omløp. Det vil si, strengt tatt var det vel verken nytt eller et språk, men en sosiolekt som hadde bredt om seg.
Språket ser ut til å stamme fra helse-, omsorg- og sosialsektoren, men helt sikker er jeg ikke. Det har stort sett det samme vokabularet som den norsken jeg vokste opp med, men betydningen av ordene er ofte et mysterium.
Det er nemlig kjernen: Jeg skjønner lite av det som skrives på dette språket. Jeg leser og leser, ordene står der, men hva som menes får jeg ikke grep på. Det er som interne koder ingen vil fortelle meg. Jeg trodde jeg behersket forskjellige norske språkstiler rimelig godt.
Språket har bredt om seg: I medier, i forvaltning, selv i sportsreferatene — og det er ganske lett å kjenne igjen.
For ordens skyld: Det er ikke kansellistil vi snakker om, det er tilsynelatende enkelt skrevet, og ofte relasjonelt, intimt og inkluderende — kanskje i en vagt nedlatende tone. Det minner noen ganger om bedehus og bekjennelsesnorsk. Fremmedordene er få. Liks-verdien er sikkert lav. Jeg aner at det ligger en institusjons- og klient-pasient-forståelse av verden der og svever. Likevel flyter meningen bort når man griper tak i det, og omskrivninger ender opp i en liste av mulige fortolkninger. Jeg skrev sosialnorsk i tittelen, kanskje er det helsenorsk, nav-norsk, puls-norsk eller noe helt annet.
Om noen kunne lage en ordliste og begrepswiki skal de få lenker og ros av meg. Inntil den dag får jeg lese og frustreres, og håpe på treningen: Leser jeg det lenge nok, forstår jeg kanskje mer. Kanskje en dag kan jeg til og med skrive og snakke det selv.
Posted in Begrepenes byrde, norsk
Leave a Comment