Under the hill and far away

I den siste filmen med George Clooney, Up in The AIr, er flyplassene rollefigurer i seg selv. Det er en vakker film, kontemplerende og beskrivende, og uten overtydelige budskap som ødelegger for fortellingen. Den tar for seg en rekke av 2000-tallets mest fremmedgjørende arenaer: Videkonferansen, flyplassen, det avbrutte arbeidslivet, og flere til. De mest kontroversielle hinter den bare varsomt om.

Oppe i alt dette er flyplassen vist både som trygghetens pålitelige oase og et trist gullbur, og jakten på milpoeng fremstilles som det det er: Både status, nytte og jag etter vind på samme tid. Miljakten fungerer også som allegori på alt annet det moderne mennesket higer etter som først og fremst synes i tall. Jeg har hørt om mange som flyr formålsløs rundt i desember for å plukke mil nok til å opprettholde statusen.

Flyplassbeskrivelsene fenget meg spesielt — flere av mine første minner er fra flyplasser. Jeg husker gresssletten og taubrua over strykene til en flyplass i himalaya, og dørene på Fornebu. Det er vakre minner.

Mange av flyplassene i filmen hadde jeg vært på, og noen bare på innsiden. Historien om flyplassen i St. Louis var særlig god, en flyplass jeg har vært strandet på i fullstendig uvisse et døgn eller så.

Jeg er nok endel mer enn normalt fenget og fanget av flyplasser og fly. Jeg har bare sittet ved spakene én gang selv (F16-simulatorer unntatt), og det flysertifikatet ble det aldri noe av.  Likevel er  flyplasser noen ganger bare utmattende — heldigvis er det andre ganger de blir magiske:

En fjellflyplass i Etiopia: Ventende på at tilfeldig omrutede venner skal komme, nesten alene i solsteken ved betongbrakka. En enslig engelsk fuglekikker drar opp Bokhandleren i Kabul; en lokal selger fyrer opp kull på gulvet for kafferitual med salt og popcorn.

De Gaulle en romjul: Stormen stopper alle flyvninger, og vi lager impromptu julefest på hotellet med nordmenn, indonesere og mongolere. De første tilfeldigheter til et par bekjentes senere ekteskap starter.

Det ligger der bak de slitsomme kjedelige jobbturene: Når du tenker flyhavn, ikke flyplass, og når du lener deg bakover i det flyet letter; det magiske øyeblikket du innser: Jeg flyr. Det virkelige forunderlige i at verden knyttes sammen av stålmaskiner som loser oss gjennom lufta, ikke alltid i tide, ikke alltid i komfort — men alltid med muligheten til ærefrykt over hva som er mulig.

Det er her filmen Up in the Air er så god: Den viser litt av magien og litt av fremmedgjøringen. Den sier  ikke at det er flyplassene som fremmedgjør, men hvordan flyplasser tydeliggjør trekk i samfunnet som virker så.

Da jeg flyttet hjem fra noen års utlendighet, oppdaget jeg fort at det var et nytt språk i omløp. Det vil si, strengt tatt var det vel verken nytt eller et språk, men en sosiolekt som hadde bredt om seg.

Språket ser ut til å stamme fra helse-, omsorg- og sosialsektoren, men helt sikker er jeg ikke. Det har stort sett det samme vokabularet som den norsken jeg vokste opp med, men betydningen av ordene er ofte et mysterium.

Det er nemlig kjernen: Jeg skjønner lite av det som skrives på dette språket. Jeg leser og leser, ordene står der, men hva som menes får jeg ikke grep på. Det er som interne koder ingen vil fortelle meg. Jeg trodde jeg behersket forskjellige norske språkstiler rimelig godt.

Språket har bredt om seg: I medier, i forvaltning, selv i sportsreferatene — og det er ganske lett å kjenne igjen.
For ordens skyld: Det er ikke kansellistil vi snakker om, det er tilsynelatende enkelt skrevet, og ofte relasjonelt, intimt og inkluderende — kanskje i en vagt nedlatende tone. Det minner noen ganger om bedehus og bekjennelsesnorsk.  Fremmedordene er få. Liks-verdien er sikkert lav. Jeg aner at det ligger en institusjons- og klient-pasient-forståelse av verden der og svever. Likevel flyter meningen bort når man griper tak i det, og omskrivninger ender opp i en liste av mulige fortolkninger. Jeg skrev sosialnorsk i tittelen, kanskje er det helsenorsk, nav-norsk, puls-norsk eller noe helt annet.

Om noen kunne lage en ordliste og begrepswiki skal de få lenker og ros av meg. Inntil den dag får jeg lese og frustreres, og håpe på treningen: Leser jeg det lenge nok, forstår jeg kanskje mer. Kanskje en dag kan jeg til og med skrive og snakke det selv.