Det er mange som mener å vite for tiden. Jeg funderer litt på begrepet i blant.
Første assosiasjon er en klassisk og dagligdags begrepsskala på området – enkel og vag, grei og glidende:
- synes
- mene
- tro
- vite
Alle kommer med innebygde komplikasjoner.
For “tro” har vi for eksempel to motstridende begrepsverdener i full forvirring: A) Betydningen “mening om noe faktisk” (svak viten), noe som tilhører en vitenskapelig, moderne begrepsverden; og B) i betydning “tiltro, tillit”, i en mer førmoderne og religiøs forståelse. Tolk og legg ut: “Jeg tror på staten.” Resultater fra begrepskonfliktene er en uendelig kilde til ekstrainntekter for medier av alle slag.
Så hva betyr det å mene å vite?
- At man egentlig sier man vet, men ikke tør å si det så sterkt i en vitenfiendtlig sammenheng?
- At man mener eller tror?
- At man trodde man visste, men tok feil?
- En ironisering over andres feiltagelser eller meninger?
- At man “vet” så langt vitenskapen tillater oss å “vite”?
Eller noe helt annet?
Er det mening som er viktigere enn viten, eller viten som er viktigere enn mening for den som sier det?
I lokalkulturen heromkring har meninger og synspunkt høy status, og gamle pønkband kunne vise oppviglervilje ved å si “jeg er jævlig skeptisk til folk som mener og tror som bare faen”. “Sterke meninger” er et positivt ladet slagord — stort sett.
Til motobservasjon: Da jeg fikk min første jobb i byråkratiet, stod det i personalreglementet at vi ikke hadde lov til å ha egne meninger (jeg startet i fellesferien, og fikk dermed tid til alle slike introduksjonsting de fleste ellers må hoppe over). Den frasen tror jeg forsvant senere.
Sterke meninger har ikke akkurat vært noe hedersord i de forskermiljøene jeg har frekventert heller, mens i gründer- og businessverden er balansene mellom iherdighetens nødvendighet, egne meningers tyngde og kravet til endringsevne et forundringstema i seg selv.
Så kanskje er begrepet bare et fleksibegrep som kan brukes til litt av hvert etter ønske og situasjon, deriblant for å gjøre leseren usikker.
Jeg sier det bare: Jeg mener å vite. Du mener kanskje å vite, selv.
Posted in Begrepenes byrde, norsk
Leave a Comment