Hvilke fortellinger tar vi våre beslutninger ubevisst ved?
Spørsmålet er banalt, men nødvendig å stadig ta inn over seg. Med litt historisk utdanning er det blant livets små svøper å stadig måtte møte de mest banale og feilaktige forståelser av den nære fortiden som begrunnelser for valg som tas. Alle lager vi våre velv av små og store forståelser.
Ofte ligger enkle ting bak de viktigste forståelsene: noe som blir en gjentatt sannhet i mediene, en enkelt bok, noen kjendisers uttalelser. Andre ganger ligger tiår med bevisst politisk vinkling eller utvalg i undervisningspensum. Innimellom prøver samvittighetsfulle fagfolk, lærere og andre utdannere seg med kritikk og sannhetssøkende konstruksjoner. Sjanger er også viktig: Tankenes tone og tema, formidlet gjennom form såvel som innhold.
Først: Tragedien
Jared Diamond er en av de som legger nye bærebjelker til manges tankevelv. Han er ikke spesielt populær blant faghistorikere, men desto mer sitert og lest i allmenheten og blant andre akademikere. Nettopp fordi jeg møter argumentene hans så ofte, så jeg frem til å lese den siste boken hans, “Collapse”. De kritiske fagessayene jeg hadde lest først tok ikke lysten vekk, men satte kanskje en tone for lesningen.
Diamonds sjanger er syntetisk historie med blikk for naturlige forhold, ikke så altfor ulikt Annales-gubbene, i grunnen. Mange føler seg forfrisket av Diamonds vinkling, uten at det trenger bety noe annet enn manglende erfaring med historisk litteratur.
Syntetisk, sveipende historie er også en av mine favorittsjangre. Det er ikke mange som kan skrive gode blikk på historien som favner over de lange linjer uten å kompromisse unødig på detaljer og troverdighet. Slike verk har det med å bli langlivede i leserskare, om enn dessverre også kortlivede i troverdighet. Lesverdigheten senkes slettes ikke alltid i tråd med troverdigheten.
Collapse
“Collapse” er til tider en fengende historisk syntese. Boken er full av innlevelsesgivende detaljer og storslåtte sammenhenger. Samtidig er troverdigheten blandet. Det er småfeil og en hærskare påstander som mangler underbygging. “Oppbygging!” hører jeg mine gamle professorers stemmer nesten rope i bakgrunnen — altfor mange valg og delkonklusjoner kommer helt ut av det blå, og er vanskelige å verifisere. Det blir ekstra frustrerende fordi Diamond andre ganger gir begrunnelser for sine valg av forklaringer der flere finnes, og bygger opp andre argumenter til den minste detalj.
Bokas vinkel er på mange måter tragisk: Sivilisasjoner går under etter visse mønstre, og vår egen verdens situasjon forklares i en lang sluttpreken. Istedenfor å fenges av predikeren, fanges jeg som leser heller i stadige funderinger om anglosaksisk historiesentrisme, selvssentrerte forståelsesmodeller og mangler på moteksempler og perspektiv. Boka har dessuten plagsomme innslag av sexisme, psykologisering, plassering av egen religiøsitetsforståelse inn fortidige samfunn og andre ahistorismer.
Det interessante er undergangstonen som predikes. Formaningen til ansvarliggjøring gjennom antydninger om fall og dom. Tone og tema har tydelig vakt gjenklang. Det jeg sitter igjen med etter å ha lest boka er – foruten en mengde artige anekdoter og tanker om forskjellige historiske samfunn — et spørsmål:
Er dette en fortelling vi vil ta våre beslutninger på? Er hovedargumentet gyldig nok, tross alle dens bias, feil og mangler ellers?
http://en.wikipedia.org/wiki/Collapse_(book)
Forty Signs of Rain - første bok i trilogien
Kim Stanley Robinson er som Diamond også en naturviter. Han skriver derimot romaner og sci-fi, ikke historieverk. I trilogien “Science in the Capital” skriver han om når klimakrisen blir akutt, og hvordan verdens politiske sentrum reagerer.
Romanene har en sterkere dystopi enn Diamond som utgangspunkt: En akutt klimakrise, et verstescenario hvor Golfstrømmen forsvinner og nasjoner islegges. De er spennende skrevet, men mangler litt av det litterære håndverket Robinson viste i Mars-trilogien.
Det som likevel gjør Robinson-bøkene til atskillig bedre lektyre enn Diamond, er hans tro på vitenskapens kraft. I helte-eposet trår de vitenskapelige samfunnsinstitusjonene fram igjen på den storpolitiske arena, til avgjørende forskjell.
For oss som har jobbet med amerikansk politikk og kjenner til den viktige rollen forskningspolitikken hadde i formingen av samfunnet i etterkrigstiårene er det litt nostalgisk, litt romantisk, litt naivt – men veldig inspirerende. Spillet mellom politikk og vitenskap i Washington er personlig, fengende og lærerikt beskrevet.
Det er Stanley Robinson jeg ville gitt i gave til folk som jobbet med klimapolitikk, og ikke Diamonds. Ikke minst fordi det er Diamonds verden som dominerer offentligheten i dag, men det er Stanley Robinsons verden vi trenger for å komme oss videre.
Og ellers
Skal man seriøst lese bøker som Diamonds, så start med Felipe Fernández-Armesto i stedet — gjerne storverket hans om forholdet mellom teknologi, sivilisasjon og menneskehet: Civilizations.
Posted in litteratur, norsk
Leave a Comment