Under the hill and far away

Det er mange som mener å vite for tiden.  Jeg funderer litt på begrepet i blant.

Første assosiasjon er en klassisk  og dagligdags begrepsskala på området – enkel og vag, grei og glidende:

• synes
• mene
• tro
• vite

Alle kommer med innebygde komplikasjoner.

For “tro” har vi for eksempel to motstridende begrepsverdener i full forvirring:  A) Betydningen “mening om noe faktisk” (svak viten), noe som tilhører en vitenskapelig, moderne begrepsverden; og B) i betydning “tiltro, tillit”, i en mer førmoderne og religiøs forståelse. Tolk og legg ut: “Jeg tror på staten.”  Resultater fra begrepskonfliktene er en uendelig kilde til ekstrainntekter for medier av alle slag.

Så hva betyr det å mene å vite?

Read the rest of this entry »

 Hvilke fortellinger tar vi våre beslutninger ubevisst ved? 

Spørsmålet er banalt, men nødvendig å stadig ta inn over seg. Med litt historisk utdanning er det blant livets små svøper å stadig måtte møte de mest banale og feilaktige forståelser av den nære fortiden som begrunnelser for valg som tas. Alle lager vi våre velv av små og store forståelser. 

Ofte ligger enkle ting bak de viktigste forståelsene: noe som blir en gjentatt sannhet i mediene, en enkelt bok, noen kjendisers uttalelser. Andre ganger ligger tiår med bevisst politisk vinkling eller utvalg i undervisningspensum. Innimellom prøver samvittighetsfulle fagfolk, lærere og andre utdannere seg med kritikk og sannhetssøkende konstruksjoner. Sjanger er også viktig:  Tankenes tone og tema, formidlet gjennom form såvel som innhold. 

Først: Tragedien 

Jared Diamond er en av de som legger nye bærebjelker til manges tankevelv. Han er ikke spesielt populær blant faghistorikere, men desto mer sitert og lest i allmenheten og blant andre akademikere. Nettopp fordi jeg møter argumentene hans så ofte, så jeg frem til å lese den siste boken hans, “Collapse”. De kritiske fagessayene jeg hadde lest først tok ikke lysten vekk, men satte kanskje en tone for lesningen. 

Read the rest of this entry »

Being thrifty is not very fashionable where I come from anymore. Protestant heritage? Check. Puritan sentiments still rampant around? Check and underscore. But that old protestant thriftiness has certainly taken a popularity hit around here this last decade.

Our repairist was shocked to be called out for fixing a five year old washing machine — it is highly unusual, she said, people just buy new ones. “This kitchen is eight years old”, said our local property agent, it will be described as total refurbishment needed if you want to sell the apartment.“ People laugh in scorn at my ancient cross country skis (five years, mostly unused, for obvious reasons).

Then again, I have to say that I only practice moderate thriftiness myself. New and shiny has its allure, especially in hi-tech. But I do think it is a virtue worth aspiring too, without taking it too far.

Most of all, it is a question of resource responsibility, lessening your footprint in the world and the negative impact your lifestyle has on others . This is also the new thrifty: Shifting your spending from resource wasting consumption to consumption of services and virtual goods.

So I try to fix things that break before I buy new ones. I try to upgrade my computers and gadgets instead of buying new ones, perhaps extending their life with a year or two. It is not very difficult putting that new hard drive into your iPod, actually, and it is a good way of learning more about the tech world. And it’s fun.

Often I get good help online on how to do these little things. So, in good spirit, I’ll jot down a few notes documenting my own experiments now and then — at least when they work, and when I’m not familiar with any other good documentation.