Den nye operaen i Oslo er gledelig.
Ikke for selve byggets del, dog. Arkitekturen er grei nok, men skuffende lite monumental og interndekoren har en overveldende følelse av 50- og 70-tallskitsch. Stolene er plagsomme, steinmaterialet billig, restauranten og butikken pinlige og åpenbart dårlige affærer. Bare herretoalettet holder det nivået et riktig stolthetsbyggende arkitekturverk kunne hatt.
Derimot er det en praktfull opera.
Mitt første besøk i den nye operaen gjenopplivet ordet totalkunst i vokabularet mitt.
Det er poesi og litteratur, stor fortellerkunst og stor musikk i ett. Med scenografien blir det også billedkunst og skulpturelt. I en korthuggen stil fremførte operaen et evig drama, en mytisk urfortelling frembrakt som direkte emosjonell tale i dag. Utfordringen var estetisk og intellektuell, musikalsk og litterær, visuell og lydlig.
I flere dager etterpå funderte jeg hvordan det var mulig å formidle så mye og på så mange nivåer i løpet av et par korte timer.
Opera-anmelderen i Aftenposten konkluderte med at det var en god forestilling fordi stemmene bar. En av operaens effekter er etter alle håp at slike anmeldelser ikke forblir god fisk for redaktørene. Av alle de arkitektoniske triksene operaen kan by på, er god akustikk av de mest vellykkede. Alle stemmene bar.
Forestillingen var i all ærlighet sagt et stykke unna en perfekt framføring: Teknikken feilet og flere av birollene var tydelig besatt av uferdige sangere, studenter på trening. Desto mer ble jeg imponert over kraften i stykket og over de stjernene som faktisk skinte.
På vei ut av operaen, gikk jeg ved siden av en armsvingende finanshelt som svarte “It was intellectual!” på en businesskontakts forespørsel om vurdering.
Det var et besynderlig svar, men rett — intellektuell var opplevelsen også. Slik er det med totalkunst. Og at vi har fått en genuin arena og interesse for dét i Oslo, er virkelig noe å glede seg over.
Posted in norsk
Leave a Comment