Under the hill and far away

I det siste har jeg tenkt mye på sjangere. Hvilke sjangere skriver vi i, og hvilke vil vi fortsatt skrive i en generasjon fra nå? Eller om bare fem til ti år?

Selv er jeg en bokelsker. Herved innrømmet bibliofil. Det handler ikke bare om bokas medfølgende sjangere, men også om bokas rene form. Jeg tror selv en person som aldri hadde hørt om bøkers funksjon ville fascineres av dens form. Som bobleplast inviterer den til fikling og leking. En god bok er et kunstverk ikke bare i innholdet, men i utførelsen: I lær, stoff og binding; i papirfølelse, typografi og illustrasjoner.

Så jeg frykter ikke for bokas eksistens, men jeg frykter for sjangrene som boka satte rammene for.

Frykten er kanskje ikke rasjonell, i den forstand at tingenes tilstand forverres. De nye sjangerne blir antagelig bedre på mange vis. Men noe går gjerne tapt. De tingene som går tapt har emosjonell verdi, kanskje ekstra for oss som har vokst opp på bibliotek, vært nedgravd i lesesaler, og tatt pocketbøker med i lommer og vesker hvor enn vi har reist.

Som nettdinosaur, historiker, forsker og diplobyråkrat har jeg kanskje vært mer enn normalt utsatt for flere av de mest utbredte faglitterære sjangerne som ikke hører hjemme i bøker: Alskens memorandumsvarianter, utredninger, rapporter og brev. Dokumenter ment for evigheten som likevel ikke bindes i permer. Mange av disse sjangerne skal nok også forsvinne. I dag er et PM (pro memorandum) blitt til en PM (pressemelding) i mange departementskorridorer. Likevel vil mange av disse dokumentene vare svært lenge både som sjanger som enkeltstående verk i verdens minne og sporadiske bruk, og jeg lurer på i hvilken grad de vil overleve bokas sjangre eller ikke.

Elesning har forlengst tatt over i hverdagen: Langt det meste som leses, leses på skjerm. Når boka og papiret holder stand, er det fordi elesningen har kommet i tillegg til, ikke erstattet, bok og papirlesning. Kanskje så ikke lenger, med lesebrett, bærbare dingser og filformater som i økende grad kan reprodusere bokas praktiske fordeler.

Jeg har spekulert i hvordan mediet vil forme de nye sjangrene. Jeg har et håp om romanettens tilbakekomst: Eller kortromanen som forlagsfolk brutalt kan finne på å kalle den. Jeg tror lengdeformen kan bli fleksibel. De virkelig lange romanene, de uteste 2000-tallsbøkene som ingen ende tok — de stiller jeg meg tvilende til. Kanskje blir de til serier, og serier er vi jo velkjente med. Det er bedre økonomi i en serie på 150-siders ebøker enn en mastodont-ebok på 800 sider.

Jeg har fundert på hvordan blogger, selvbiografier, og enkeltstående skjønnlitterære ytringer vil kunne blande seg. Jeg ser for meg at Sigbjørn Johnsen sper i sin selvbiografi med dikt skrevet for anledningen, og kanskje en liten hypertekst diskret blandet inn til budsjettdokumentene han jobbet med. Han er en mann som har puttet poesi inn i saksdokumenter før.

Jeg lurer på hvordan konsentrasjons- og fordypningslesningen vil arte seg i forhold til snurre sprett-lesningen hypermedier ofte innbyr til: Er leseplatens form mer innbydende til konsentrasjon enn PC-skjermen? Jeg tror det. Jeg tror det ligger en føring i formen her, og også derfor er det godt med leseplater for elektronisk innhold.

Dette er formet som en bekjennelse. Det er en vemodighet over en overgang fra en livssituasjon til en annen, på godt og vondt. Bøker er en livssituasjon, en bærebjelke i de bokglades liv. Derfor er det mye følelser i all debatten om ebøker, forretningsmodeller og forfatteres inntjeningsevne. Det er ikke bare trist-for-dem om det blir dårlige økonomiske kår for forfattere fremover, det er generelt trist.

Samtidig har det lenge vært trist å være bibliofil. Å gå inn dagens bokhandler er sjeldent lystelig. Bokbransjens tilstand blir påtrengende nær: Hvordan bokutgivelser er en industri som alle andre medieindustrier, hvor innhold og kvalitet er revnende likegyldig på alt annet enn det reklametekniske. De fleste bøker som utgis er, for å si det mildt, på et så lavt nivå at de utgjør mer av en miljøtrussel enn et samfunnsgode. De som virkelig har noe å skrive spiller sjansespill, og i økende grad ser de ut til å ha forlatt skuta til fordel for andre medier, eller murt seg inne fra bokbransjens ståk og sjanseri på så ymse vis. Noen holder stand, og ære være dem; noen greier til og med kunststykket å både være kommersielt gode, å ha noe å formidle — og å gjøre godt håndarbeid. At bestselgere av ymse kvalitet subsidierer de mindreselgende av bedre kvalitet, det er overhodet ikke noe problem. At de bøkene som blir subsidiert er meningsløse bloggverk passende best for venner og familie, det er derimot et økende problem.

I dag unngår jeg bokhandler, men foretrekker antikvariat. En stor bokhandel av god kvalitet, gjerne i USA eller London, er ennå en liten himmelplett.

Jeg har derfor ingen tro på at bokbransjen av i dag har noen livskraft utover som leverandør av smusslitterære kjendisalter. Den må ryste av seg og fornyes for å overleve. I Norge er det mange som prøver, og derfor har jeg en viss optimisme på at det er mulig. Leseplatene kan bidra til, og de kan forskynde rystelsene. Ut av det hele er det håp om en gjenstyrket bransje, men det er også store risikoer.

Det er ikke gitt at ting blir bedre. Men vi er så absolutt gitt muligheten til å gjøre det bedre.

Den nye operaen i Oslo er gledelig.
Ikke for selve byggets del, dog. Arkitekturen er grei nok, men skuffende lite monumental og  interndekoren har en overveldende følelse av 50- og 70-tallskitsch.  Stolene er plagsomme, steinmaterialet billig, restauranten og butikken pinlige og åpenbart dårlige affærer.  Bare herretoalettet holder det nivået et riktig stolthetsbyggende arkitekturverk kunne hatt.

Derimot er det en praktfull opera.

Mitt første besøk i den nye operaen gjenopplivet ordet totalkunst i vokabularet mitt. 
Det er poesi og litteratur, stor fortellerkunst og stor musikk i ett. Med scenografien blir det også billedkunst og skulpturelt. I en korthuggen stil fremførte operaen et evig drama, en mytisk urfortelling frembrakt som direkte emosjonell tale i dag.  Utfordringen var estetisk og intellektuell, musikalsk og litterær, visuell og lydlig.

I flere dager etterpå funderte jeg hvordan det var mulig å formidle så mye og på så mange nivåer i løpet av et par korte timer.

Opera-anmelderen i Aftenposten konkluderte med at det var en god forestilling fordi stemmene bar. En av operaens effekter er etter alle håp at slike anmeldelser ikke forblir god fisk for redaktørene. Av alle de arkitektoniske triksene operaen kan by på, er god akustikk av de mest vellykkede. Alle stemmene bar.
Forestillingen var i all ærlighet sagt et stykke unna en perfekt framføring: Teknikken feilet og flere av birollene var tydelig besatt av uferdige sangere, studenter på trening. Desto mer ble jeg imponert over kraften i stykket og over de stjernene som faktisk skinte.
På vei ut av operaen, gikk jeg ved siden av en armsvingende finanshelt som svarte “It was intellectual!” på en businesskontakts forespørsel om vurdering.

Det var et besynderlig svar, men rett — intellektuell var opplevelsen også. Slik er det med totalkunst. Og at vi har fått en genuin arena og interesse for dét i Oslo, er virkelig noe å glede seg over.