For nesten ti år siden startet jeg min første blogg. Det var en firmablogg, for innovasjonshuset jeg den gang var med og drev, InnoVisionHouse i Trondheim. Det var ikke mange blogger i Norge på den tiden, kanskje en håndfull eller så som vi kom over. Såvidt jeg vet var vi den første firmabloggen. Bloggen var grønn og hvit, og i klassisk slashdot-inspirert design.
Ikke mange skjønte poenget, og ikke mange leste den. Og bloggen varte ikke mange månedene. Men det var gøy.
Formålet vårt var både eksperimentering, intern kommunikasjon og å skape et uformelt fellesrom mellom alle bedriftene som holdt til på huset vårt — samt å vise frem en vennlig, liten åpning mot omverdenen. Alt i god og moderne blogg-ånd. Fem år senere tror jeg bloggen kunne blitt en suksess, men nå ti år senere vet jeg sannelig ikke om det kunne gått lenger. Det er et omskiftelig landskap.
I mellomtiden har jeg blitt både frabefalt, forbudt og oppfordret til å skrive blogger, i den rekkefølgen. Jeg har utredet, hjulpet og lønnet bloggere, men ikke vært en selv. I dag føles det som et malaprapos å starte en blogg. Enda mer enn for ti år siden føles det som å skrive kun for seg selv, og for sin egen øvelse i formuleringskunst. Ulvene tuter ikke lenger i flokk, ingen spør meg lenger om hvorfor jeg ikke blogger.
I Oslo er det september og høsten har akkurat kommet med valgkamp og tøvete tematikker. Det støyer på nettet. Velkommen til et litt stillere hjørne.
Posted in norsk
Leave a Comment