Under the hill and far away

Experts and foresighters keep telling me the PC is dead as a platform. My personal PC is certainly at the end of its lifespan: No reasonable upgrades seem to be able to make it last just that little longer anymore. I will have to get a new one.

So – although I somehow doubt it — I have been forced to construct what might be my last classical PC.

Read the rest of this entry »

Design is important.

When choosing a theme for this blog, I realised a couple of things:

1) I really dislike most of the generic blog themes I found. They are too newspapery, too boring, to corporate or too messy. Few read well.

2) Most theme designs look corporate or newspapery, or they look very personal, nerdy or teeny. Neither appeals to me.

3) Very few designs combine good accessibility with — well, any other quality.

In the end, I found out that I will need a custom design to fit my demands. In the meantime, I chose this design as a temporary holder look.

So, why this design?

1) It is simple both in looks and code. It has little mess, and was easy to edit and adapt.

2) It sends a signal that this blog is not to be taken too seriously, it does not look corporate or professional, which is very much intended. If it disencourages people who look for professional looking stuff, this is part of the intention.

3) It has some (I admit not too subtle or appealing) relationship to the blog title. Which again comes from the street I live in. I don’t really mind that it is a bit tired with Tolkien-thematics, or fanboy thematics in general.

So, in due time, this blog will look better, as well as more serious. And due time does not mean tomorrow, I’m afraid.

Når Georg Apenes går av, lar han en rekke gode begreper og saftige vendinger igjen som arv. Et av de beste er “totalitært svermeri” 

For hva er det totalitære? Det som vil dekke alt — eller i hvert fall det som søker å dekke stadig større deler av livet.  Samfunnet er fullt av totalitære trekninger  – selv om det er også fullt av det motsatte: fragmenterende eller frigjørende drag. 

Jerusalem - fra filmen (se mer på NFI)

For mange er sverming kanskje noe som mest passer inn i glansede bladers beskrivelse av unge menneskers utsvevenheter og mer eller mindre romantiske følelser. For andre handler det mest om flygende vesener. I min bransje er svermer en fantastisk, effektiv og futuristisk måte maskiner, programmer og verdensvever organiserer seg selv på. 

Men svermeri, i Apenes’ bruk av det, er et ord som jeg alltid vil assosiere med Jerusalem av Selma Lagerlöf. 

Jerusalem handler om mye, men blant annet om svermere i gamle Luthers originale intensjon: Religiøse sekter og ekstremister, de som lar seg fange inn av karismatiske ledere og blindt følger dem inn i den ene ulykken etter det andre. Bevegelser som tar hele livet ditt — er totalitære — og skalter og valter med det etter innfall og lyst. En svermer er ikke noe søtt, det er noe tragisk.  

Selma Lagerlöf mot svermeriet

Jerusalem handler også om en av statskirkens tradisjonelle og viktige roller: Å være et bolverk mot svermeri. Statskirkeprestene skulle verge naive borgere mot åndemanere, magikere, hensynløse karismatikere og kyniske folkeforførere.  Statskirken var fornuftens forsvarer mot   forkvaklet religiøsitet og dens outrerte galskap og ekstremisme.  Det lå en sterk paternalisme i denne tanken, og noen ganger gikk forsvaret et godt stykke for langt. I manges øyne forsvant også det forsvaret mot svermerne en gang i mellomkrigstiden, og endel vil vel også mene at svermere rett og slett har tatt over mye makt innenfor kirkens institusjoner de siste tiårene.  Alt etter ens definisjon av hvor grensen går og hvem man rettgildt eller ei kaller for svermere.  Kirkens liv er mangfoldig og mangefrontet.  

Men alt ekte svermeri tenderer å ende i det totalitære, og etterhvert i en eller annen form for ulykke. Deri ligger er svermeriets natur.  Georg Apenes’ bruk av ordet er derfor treffende på grensen til å være smør på flesk: Forlokkelsen blant dem som vil vite og overvåke alt er som i en karismatisk sekt, hvor frelsestroen overgår all fornuft og jordiske begrensninger, og resultatet kun kan ende i det tragiske.

Ebooks can be fun, too. But creating them is still a bit tricky.  I have been playing a bit around with the formats, and tried to convert a couple of books set in Word and PDF into kindle/mobi and epub (for iPad, Sony and everything else). It turns out this was pretty tricky without having Office/Word or InDesign installed — and I have neither at my private computers. Neither can I install any converters at my locked-down work computers.  It turns out that all the cool converters I tried required one of those packages installed. No juice for Apple Work or Open Office users.

The solution was to use a little known shareware word processor called Atlantis, and use the Word-formatted originals (not PDF).

So step by step, on a Windows computer:

Read the rest of this entry »

Noen ganger undres jeg altså over hvordan alt blir en mening i mange norske samtaler og offentlige debatter. Ytringer blir, rett eller ei, tolket som meninger og synspunkt — og gjerne klattet på en ideologi eller religion om debatten hetes opp.

Jeg forstår det mest som et totalitært meningsregime: Det er ikke lov å ikke mene. Hypoteser og kjølige beskrivelser er ikke noe som finnes.

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive noe om aktuelle saker i denne bloggen, men her er et unntak. I debatten om Eia og samfunnsforskerne, er det ett perspektiv jeg savner: Nemlig forholdet mellom de som legger alt under meningene, og de som søker å beskrive ved å legge sin mening i jern.

For det er nettopp det som kjennetegner den rasjonelle søken: Å tøyle sin mening, framfor å la den styre. Dette er idealet vi skulle bygge vårt demokrati og kunnskap på.

For et lite tiår siden leste jeg en akademisk artikkel som mente at den søkende og utprøvende samtale ville dø som følge av allesteds-nettet, når folk slo opp en autoritet på mobilwebben i stedet for å selv søke det beste svaret gjennom samtale. For at dette skulle stemme måtte både autoritetstroen (den intellektuelle latskapen) og autoritetstilgangen (webben overalt) vokse.

Jeg vil ikke gi teknologien gi skylden for at dette faktisk ser ut til stemme ganske godt i dagens Oslo-offentlighet. Det har vært god pietistisk og politisk grobunn for slike vokster, lenge, og teknologien åpner for søken og debatt såvel som autoritetsbekreftelser. I det stille noterer jeg meg at meninger også hersker i bloggosfæren: Popularitet krever gjerne et solid meningsfokus, foruten alt det andre som også trengs.

I det store og hele ender slike skuer gjerne opp som den klassiske tegneserien: Voksenbildet av “min pappa er sterkere enn din”. Det er overmåte uinteressant for andre enn de hylende. Men i blant kan det virke økende ensomt å være blant dem som heller enn å hyle, foretrekker å beskrive de som så gjør.

This has been a devastatingly cold winter in these parts. Or at least, colder than any other winter in a generation or so. Thus, the topic of insulation has been on everybody’s lips and todo-lists, including mine.

Our 120-year old 19th century-bourgoisy-apartment in the middle of the city is already pretty well insulated by Oslo apartment standards: Hi-tech insluation materials all over and dual windows which still hold their own after 120 years.  The door however, is also a 120 years old, and still has single pane glass (although of a modern anti-burglary type). In time, we will replace or refurbish the door completely, but in a historical and protected building that’s at least a €10.000 job. In the meantime, fixing those single pane glasses could really help keeping the hallway warmer and heating bill low.

So, what was the fix?

Instead of 6 complete and new, high-insulation window panes for the door (also €1500 job or more), I opted for plastics.

Read the rest of this entry »

Sa jeg

finne

elektroblå glimt over

skummer snø: toget som drar

trikken som starter opp i hvin

– hvis du ikke kan stole på dette –

lufthavna badet i tåke, til is

druknende fly

sa jeg finne

ståltemmede ildkuler

trengende opp til solen

I den siste filmen med George Clooney, Up in The AIr, er flyplassene rollefigurer i seg selv. Det er en vakker film, kontemplerende og beskrivende, og uten overtydelige budskap som ødelegger for fortellingen. Den tar for seg en rekke av 2000-tallets mest fremmedgjørende arenaer: Videkonferansen, flyplassen, det avbrutte arbeidslivet, og flere til. De mest kontroversielle hinter den bare varsomt om.

Oppe i alt dette er flyplassen vist både som trygghetens pålitelige oase og et trist gullbur, og jakten på milpoeng fremstilles som det det er: Både status, nytte og jag etter vind på samme tid. Miljakten fungerer også som allegori på alt annet det moderne mennesket higer etter som først og fremst synes i tall. Jeg har hørt om mange som flyr formålsløs rundt i desember for å plukke mil nok til å opprettholde statusen.

Flyplassbeskrivelsene fenget meg spesielt — flere av mine første minner er fra flyplasser. Jeg husker gresssletten og taubrua over strykene til en flyplass i himalaya, og dørene på Fornebu. Det er vakre minner.

Mange av flyplassene i filmen hadde jeg vært på, og noen bare på innsiden. Historien om flyplassen i St. Louis var særlig god, en flyplass jeg har vært strandet på i fullstendig uvisse et døgn eller så.

Jeg er nok endel mer enn normalt fenget og fanget av flyplasser og fly. Jeg har bare sittet ved spakene én gang selv (F16-simulatorer unntatt), og det flysertifikatet ble det aldri noe av.  Likevel er  flyplasser noen ganger bare utmattende — heldigvis er det andre ganger de blir magiske:

En fjellflyplass i Etiopia: Ventende på at tilfeldig omrutede venner skal komme, nesten alene i solsteken ved betongbrakka. En enslig engelsk fuglekikker drar opp Bokhandleren i Kabul; en lokal selger fyrer opp kull på gulvet for kafferitual med salt og popcorn.

De Gaulle en romjul: Stormen stopper alle flyvninger, og vi lager impromptu julefest på hotellet med nordmenn, indonesere og mongolere. De første tilfeldigheter til et par bekjentes senere ekteskap starter.

Det ligger der bak de slitsomme kjedelige jobbturene: Når du tenker flyhavn, ikke flyplass, og når du lener deg bakover i det flyet letter; det magiske øyeblikket du innser: Jeg flyr. Det virkelige forunderlige i at verden knyttes sammen av stålmaskiner som loser oss gjennom lufta, ikke alltid i tide, ikke alltid i komfort — men alltid med muligheten til ærefrykt over hva som er mulig.

Det er her filmen Up in the Air er så god: Den viser litt av magien og litt av fremmedgjøringen. Den sier  ikke at det er flyplassene som fremmedgjør, men hvordan flyplasser tydeliggjør trekk i samfunnet som virker så.

Da jeg flyttet hjem fra noen års utlendighet, oppdaget jeg fort at det var et nytt språk i omløp. Det vil si, strengt tatt var det vel verken nytt eller et språk, men en sosiolekt som hadde bredt om seg.

Språket ser ut til å stamme fra helse-, omsorg- og sosialsektoren, men helt sikker er jeg ikke. Det har stort sett det samme vokabularet som den norsken jeg vokste opp med, men betydningen av ordene er ofte et mysterium.

Det er nemlig kjernen: Jeg skjønner lite av det som skrives på dette språket. Jeg leser og leser, ordene står der, men hva som menes får jeg ikke grep på. Det er som interne koder ingen vil fortelle meg. Jeg trodde jeg behersket forskjellige norske språkstiler rimelig godt.

Språket har bredt om seg: I medier, i forvaltning, selv i sportsreferatene — og det er ganske lett å kjenne igjen.
For ordens skyld: Det er ikke kansellistil vi snakker om, det er tilsynelatende enkelt skrevet, og ofte relasjonelt, intimt og inkluderende — kanskje i en vagt nedlatende tone. Det minner noen ganger om bedehus og bekjennelsesnorsk.  Fremmedordene er få. Liks-verdien er sikkert lav. Jeg aner at det ligger en institusjons- og klient-pasient-forståelse av verden der og svever. Likevel flyter meningen bort når man griper tak i det, og omskrivninger ender opp i en liste av mulige fortolkninger. Jeg skrev sosialnorsk i tittelen, kanskje er det helsenorsk, nav-norsk, puls-norsk eller noe helt annet.

Om noen kunne lage en ordliste og begrepswiki skal de få lenker og ros av meg. Inntil den dag får jeg lese og frustreres, og håpe på treningen: Leser jeg det lenge nok, forstår jeg kanskje mer. Kanskje en dag kan jeg til og med skrive og snakke det selv.

Det er mange som mener å vite for tiden.  Jeg funderer litt på begrepet i blant.

Første assosiasjon er en klassisk  og dagligdags begrepsskala på området – enkel og vag, grei og glidende:

• synes
• mene
• tro
• vite

Alle kommer med innebygde komplikasjoner.

For “tro” har vi for eksempel to motstridende begrepsverdener i full forvirring:  A) Betydningen “mening om noe faktisk” (svak viten), noe som tilhører en vitenskapelig, moderne begrepsverden; og B) i betydning “tiltro, tillit”, i en mer førmoderne og religiøs forståelse. Tolk og legg ut: “Jeg tror på staten.”  Resultater fra begrepskonfliktene er en uendelig kilde til ekstrainntekter for medier av alle slag.

Så hva betyr det å mene å vite?

Read the rest of this entry »